Skulle være en kjærlighetshistorie om et narkovrak og en hippie, ble vel det på en måte, bare uten den lykkelige slutten jeg hadde planlagt kommer kanskje en gang i fremtia..


Heroin Herman

Et stikk. Smerte, glede, redsel, adrenalinet pumper i årene. Viltert blikk. Trygghet. Lykke.
Så var dagen reddet.

Herman går gatelangs i noe som virker som timeshvis, eller bare noen få sekunder. Han går kult, kjenner de beundrende blikkene til de han går forbi. Selv om han ikke har dusjet eller byttet klær siden uhellet på seven eleven. Den sjebnesvange dagen, som ikke var fullt så sjebnesvang allikevel.
-"Urter er ikke magiske", tenker han bittert og sårt.

Herman hadde sneket seg inn på seven eleven, og inn på doen og mirakuløst klart å knuse vasken så den spruten over hele rommet. Han kjente det kjølige, friske vannet treffe huden og gjenkjente følelsen av å dusje; vaske seg. Sjefen hadde ikke brydd seg om denne følelsen, men heller brydd seg om de ubetydelige skadene, og kynisk kastet han klissvåt ut i januarkulden. Det var da han møtte Henne. Henne, med stor h, hun som med enkel medmenneskelig kjærlighet, og mer enn det, hadde tilbudt han noen varme timer. Og mer varme enn han noen gang kunne bedt om. Engang drømt om.

- "Heroin-Herman!". En sløv stemme fra det fjerne leder mot en utmagret, skrøpelig og skitten skikkelse med blink i øyet og kulhet på topp, bringer han tilbake til nåtiden. Til virkeligheten. Den virkeligheten som ikke finnes i eventyr, der en lykkelig slutt ikke er påbudt.
- "Kossn gårre?" Erlend Englestøv smiler bredt og noen få, gjenværende gulnede og skeive tenner kommer til syne. Uten helt å ville gå inn på det prøver Herman å komme på noe smart å si, men Erlend kommer han i forkjøpet;
- "Hakke sett ræ på'n stund", fortsatt like bli og med glorien solen lager på han. Erlend Englestøv har alt, han. Han er på et punkt der han har alt han kan ønske seg, og alt er jo på forskjellig punkt hos alle, og Erlend har det så bra han kan ha det, i hans verden er han på topp.
- "Noe er fryktelig galt..." mumler Herman, tankefullt. For tankefullt. Det var ikke sånn det skulle være, et skudd skulle være nok, det skulle vare lenger og holde bort disse følelsene og tankene.
- "Ka æ skjedd? Serre på ræ mann, det er noko gæri!" Erlend Englestøv har alt han trenger og ønsker seg. Han er der han alltid har vært og har aldri nedturer. Erlend har ingenting han, og han startet på det eneste punktet du slipper nedturer, der du aldri kan falle. På bann. Erlend Englestøv er så heldig han.

Han hadde værr så irritert og forbanna og ville så gjerne dra til sjefen på seven eleven. Virkeligheten hadde dratt til han i ansiktet med en slåsshanske med nagler, lange og skape. Og sollyset var et kapittel for seg selv. Det hadde vært en dårlig dag, og det lille høydepunktet av dagen gjorde det enda verre da sjefen på seven eleven hadde kastet han ut. Lite ante han da, at den lyse, hese og lave stemmen han måtte skjerpe sansene for å høre helt hva hun sa, at den tilhørte verdens nydeligste jente. Hun hadde satt seg ne på fortauskanten ved siden av han, fortalt at sjefen var en kurumpe, men at det ikke var noe å gjøre med det som ikke gjorde det verre for en selv enn han. Hun så på han med store, ærlige øyne, og ba han om å bli med henne hjem.

Leiligheten hennes lå i et ikke altfor hyggelig nabolag, i en grå og trist mursteinbygning like utenfor sentrum. Leiligheten hennes var liten, men rommet mye. Mange, mange puter og myke ting, figurer og merkelige kunstting og noen kilo røkelse. Røkelserøyken lå som en mørk sky over leiligheten, og han krasjet i ca. fem drømmefangere før han fant sofaen, som var noen store puter rundt en lav kasse som skulle være bord. Det tok henne noen sekunder å bringe han et par varme vårruller og en kopp urtete, og han ble sjarmert av det skjeve smilet, håret som falt ned i ansiktet hennes, og måten hun strøk det bak øret igjen. Hun kom med en stor hettegenser, og en litt for kort joggebukse, og det var ikke vanskelig å finne frem til badet han skulle skifte på. Et bittelite, også overfylt, men av luktelys og badeoljer, badesalt og et litt bekymrende antall badeender.

- "Jeg elsker deg", blikket hennes boret seg inn i hans, og Janis Joplin ba han ta en bit av hjerte hennes.
- "For alltid?", en litt for stor minitomat forsvant inn i munnen hans med et lite "plopp", og hodet verket og kvalmen holdt på å drepe han, han presset frem et til smil.
- "For alltid. Hvis du lover å elske meg for alltid også", det var noe i stemmen hennes, en svak bønn. Som om hun burde være sikker på svaret, men ikke var det.
- "Er det noe galt?", han hadde jo visst det, og han visste at hun visste det også. Og det gjorde så vondt, og det var en slags konkurranse om hvem smertet mest. Og øynene hennes, som var akkurat litt for blanke og litt for våte, utfordret han.
- "Vannet koker", og hun fòr opp og forsvant ut på kjøkkenet. En fugl hakket på vinduet og kvitret enda mer irriterende enn vanlig, og det var ikke søtt engang. En liten film spiltes inni hodet hans, av han med en hagle og fuglen uten hode.
- "Hva smiler du for?" hadde hun spurt, litt for skarpt. Blikk møttes og han reiste seg, lot bildet av henne i den lille stua, håret i ujevne fletter og hun fortsatt i pysj, selv om klokken var halv fem. I åpningen til kjøkkenet, med perletrådene bak henne, med to selvlagde keramikkopper med peppermyntete, som røyk i ansiktet hennes og satte lukten sin i det. Han fortalte henne alt, og hun det samme. Uten et ord. Så gikk han, og hun stoppet han aldri.

Et stikk. Smerte, glede, redsel, adrenalin som pumper i årene. Viltert blikk. Trygghet. Lykke.
Og enda en dag går




Short story by baby Blue
Read 524 times
Written on 2008-02-28 at 23:38

dott Save as a bookmark (requires login)
dott Write a comment (requires login)
dott Send as email (requires login)
dott Print text